Jeg gikk en deilig tur i sola og lurte på hva jeg virkelig ville, og hvordan jeg kunne oppnå det. Jeg kom til at jeg mest av alt ønsket å møte noen med tilsvarende interesser, men med helt andre egenskaper enn meg selv. Det ville sette noe i sving.
Like etter møtte jeg to Jehoves Vitner på hjørnet av en park, akkurat der våre veier krysset. Det var først etterpå jeg innså hvordan jeg hadde fått mitt ønske oppfyllt. Jeg må innrømme at jeg elsker å snakke med Jehovas Vitner. Jeg gjenkjenner meg i deres lidenskaplige engasjement for en sak som har å gjøre med selve livet. Felles interesser, men helt ulike utgangspunkt og innfallsvinkler.
Det jeg liker, er å kunne kjenne forskjellen på hvilke deler av det som formidles som kommer fra hjertet og hva som kommer fra hodet. Hjertet snakker varmt ut ifra egne erfaringer. Hodets agenda er overbevist av en bok man har lest og fått grundig tolket av personer man ser opp til. Da blir man pågående, aggressive, grådige og fordømmende.
Når jeg møter Jehoves Vitner, er det ofte en som er mer pågående, mens den andre balanserer inntrykket med et mer stillfarende vesen. Sånn var også dette møtet. Den pågående følte seg mer og mer provosert av min urokkelige ro. Jo mer hun hisset seg opp, jo mer undergravde hun sin egen sak. Jeg påpekte det rolig og uten fordømmelse, når hun gikk langt over streken av å formidle sin egen agenda, foran den saken det gjaldt.
For meg ble dette møtet en formidabel bekreftelse på den roen jeg har funnet i mitt eget hjerte, i kjernen av mitt eget vesen. Helt uavhengig av religioner og religiøse overbevisninger og hellige guruer. Jeg har stor respekt for disse menneskenes evner til å manipulere, overtale og overbevise, og deres inngående kjennskap til bibelens skrifter. Der har jeg ingenting å stille opp med.
Likevel klarer jeg helt fint å møte ethvert innspill, på en måte som snart får dem til å motsi seg selv. Hodene deres er så full av informasjon, at det umulig kan henge sammen. Det er når de merker dette at det oppstår et følelseskaos og en frustrasjon, som får enkelte av dem til å tilte helt. Denne damen refererte til verdens ondskap med så stor innlevelse at det var like før det vokste ut horn i pannen hennes.
Når jeg tenker på henne i ettertid, husker jeg ordet ondskap. Hvis jeg møter henne igjen, vil jeg fortelle henne at det hun sprer er frykt, og ikke kjærlighet. Ikke for å irettesette henne, men fordi hun vil ha nytte av å bli oppmerksom på det i arbeidet sitt. Når jeg hører ordet ondskap heretter, vil jeg forbinde det med henne. Et uttrykk for hennes fortvilte utilstrekkelighet i det hun så gjerne ønsket å formidle for å leve opp til sine forbilder og idealer.
I sterk motsetning og kontrast til henne, beholdt jeg roen gjennom hele den lange samtalen. Eller konfrontasjonen, som det mer presist kan kalles. Like før de valgte å trekke seg tilbake, hvisket den mer stillfarne av dem til meg, at det var noe i det jeg sa. En innrømmelse. Hun hadde lyttet med hjertet. Jeg rakk ikke å gi henne mer enn et blikk som sa at jeg hadde hørt henne, før den andre var over meg igjen. Bokstavlig talt, for hun var en høy og flott dame.
Jeg bestemte jeg for å sette dem på en siste prøve, med et enkelt og direkte spørsmål. Virker jeg usympatisk? Den høye forklarte med stor overbevisning og tyngde at hun bare syntes synd på meg. Det synes jeg er nedlatende, svarte jeg. Hun så overrasket ut.
- Synes du det er nedlatende?
- Nå hever du deg over meg, svarte jeg like rolig. Men det gjør ingenting. Jeg blir ikke noe mindre av det.
I en nesten truende tone anbefalte hun meg å gå hjem og tenke. Jeg minnet henne om at jeg ikke tenker, med referanse til hva jeg nettopp hadde sagt om å føle med hjerte framfor å la seg styre av hodets tillærte overbevisninger.
- Men det gjør jeg!
Jeg smilte for meg selv. Ja, det har jeg skjønt.
Resten av dagen følte jeg meg så hoppende glad. Disse skjønne menneskene hadde gitt meg akurat det jeg hadde ønsket meg. De var blitt ledet til meg av den guddommeligheten jeg påberopte meg å bære i mitt eget hjerte. For meg var det ufattelig at de ikke tiltrodde sin Gud så mye tillit, at de også innså at dette møtet var en gave. Men, som jeg også sa til dem, jeg vet ingenting om hva de tok til seg, og hva de valgte å bruke det til. Det er ikke min sak.
For min egen del ga dette møtet meg en dyp og berusende bekreftelse på den guddommeligheten jeg bærer i min egen essens. Ingen fjern Gud der ute et sted, som ingen noen gang har sett. Jeg behøvde ikke å be. Jeg behøvde ikke å vente å se. Jeg behøvde bare å vite hva jeg ville, og i neste øyeblikk kom det til meg på en måte jeg aldri kunne ha forventet.
Det var en gave jeg lett kunne ha oversett. Men jeg vet fra utallige erfaringer, at de mest verdifulle gavene kommer ofte i den styggeste innpakningen. Utfordringen da er om man er villig til å tro på sin egen guddommelighet og hva man selv skaper, eller om man hever seg over det som beveger noen energier, og fordømmer det som ondskap fra et menneskelig perspektiv.
