Da jeg gikk og la meg, visste jeg at det var kvelden før 17.mai. Da jeg våknet husket jeg at det var 17.mai. Jeg så ut av vinduet at det var blitt vått og kaldt, og tenkte at det var tradisjon. Mens jeg kledde på meg, husket jeg hvilken dag det var. Da jeg hørte naboene utenfor, visste jeg at de hadde pyntet seg og hengt opp flagg. Mens jeg holdt på med mitt, glemte jeg det en stund, mellom saluttene, som igjen trakk meg ut av min egen tilstedeværelse og mitt eget fokus. Jeg ble plutselig så søvnig, som om energien var sugd ut av meg, og gikk for å sove en stund. Da jeg våknet igjen, visste jeg at det fremdeles var 17.mai. Jeg la meg i badekaret for å slappe av. Men alt jeg så for meg var flagg og klær og sko og frisyrer og sminke og remedier. Jeg var sulten og ville lage meg litt mat. På mitt indre lerret dukket bilder av pølser og is og bløtkake opp. Og trengsel og travelhet og familiesammenkomster. Selv marsjerer jeg ikke i etablerte rekker. Jeg lever heller etter mitt eget hjerte og spontanitet. Min egen frigjøring, uten noen tilknytning til en spesiell dato eller hendelse i fortiden. Men jeg har visst ikke helt klart å frigjøre meg fra programmeringen. Min bevissthet er fremdeles tøylet og bundet med bånd i rødt, hvitt og blått, til en dato som myndighetene har fastsatt, for at menneskene skal kunne glede seg i flokk. Hurra?  

Om man bruker hodet, må man huske på at sløyfen må henge nærmest hjertet.
Om man følger hjertet, har sløyfen ingen betydning.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende